Jiehkkevárri (også kjent som Jiekkevarri eller Jiekkevarre) er det høyeste fjellet i Troms på 1834 moh. Toppen har, med sin høyreiste og tiltrekkende figur, plaget meg siden jeg var i Lyngen sist.
Under turene med ski til Nord- Norge, føler jeg at “alle” har snakka om denne eviglange, men også vakre og majestetiske- dog krevende- turen som tar 9- 15 timer å gjennomføre.
Tidligere har vi drøyet planen om avmarsj til siste turdagen, og dermed ikke tatt fatt på “Troms’ tak”. Det måtte bli mai 2015. Dagen før nasjonaldagen. En dag med frisk luft, sol, såvidt nyutsprunget løv på bjørka, flagg på sekken, mark i rævva og gryende nasjonalromantiske tanker – før jeg endelig var på vei. ENDELIG!
Kl. 8: Lista meg ut av teltet. Inn i ull og skiklær. Smurte et lass med brødskiver. Spiste Nugatti til frokost. Med meget god samvittighet. Rakk akkurat en pulverkaffe – shot med primus-kokt elvevann – før turfølget plukket meg opp.
Kl. 10: Avgang fra Holmbukta, nord for Lakselvbukt (ca 1,5 times kjøring fra Lyngseidet). Turen starter med en relativt krevende anmarsj opp gjennom skog ispedd snøflekker og steinur. Skia på sekken. Randonee- støvler på føttene. 12 brødskiver, 3 liter vann, Anders’ brownies og nøtter i sekken. Det burde holde.
Da vi nådde snøen etter ca 30 minutters trasking i nevnte terreng, kom pulsøkningen raskt. Opp mot ca 1400 moh. går det mer eller mindre rett opp. De som hadde gått før oss, hadde laget skarpe sikksakkvendinger – ikke særlig nybegynnervennlige. Helt greit. Sola begynte å mykne opp underlaget. Gutta i baris. Jeg i svart Aklima-netting og 50-faktor-hvitkledd i trynet.
Etter ca 3 timer nådde vi toppen på Holmbukttind (1666 moh)- som på mange måter er et mål i seg selv. Skiinfo.no har helt rett i følgende:
Holmbukttind er en av de store toppturklassikerne i Lyngen, og byr på hele 1600 høydemeter fantastisk skikjøring rett ned i fjorden – når snøforholdene er gode. Dette er en seriøs topp både med tanke på at det er mange bratte høydemeter som skal forseres, og med tanke på snøskredfare. Her kreves både en lang dag med godt vær, god form og stabile snøforhold.
Har du det som kreves, samt at været og snøforholdene tillater det, så er Holmbukttind en av de fineste toppturene du kan velge blant de høyeste tindene i på Lyngenhalvøya. Her snakker vi store fjellsider og stor sannsynlighet for melkesyre både på vei opp og på vei ned, samt store muligheter for ditt livs skiopplevelse og ditt livs naturopplevelse i ett.
Det du hovedsaklig bør ha av utstyr på en slik tur er: Ullundertøy, gode vindtette og pustende klær, ski, gode randonéesko, feller, mye mat og drikke – ekstra skift, hjelm og skredutstyr (spade, søkestang, skredsøker). Hadde også med skarejern, isøks og stegjern i tilfelle isete partier. Fikk ikke bruk for noen av delene. Heldigvis. Og sitteunderlag! Og DUNJAKKE! Sistnevnte er nesten viktigst!
Toppen av Holmbukttind gir belønning i form av majestetisk utsikt, etterlengta lunsjpause og behagelig viten om at den tøffeste stigningen et unnagjort. Og ikke minst kriblende forventning om nydelig vårskikjøring på vei ned. Men først litt mer svetting: Videre ned – deretter opp og bort til Troms høyeste topp: Man må nemlig kjøre litt nedover på ski fra Holmbukttind. Fellene ble igjen ble satt
på- og vi traska opp et godt heng (ski på sekken funka best) – før vi tok fatt på “polvandringen” over til platået Jiehkkevárri. Dette er et forholdsvis slakt part, men langdrygt. For min del gir “rett -før – toppen – bevisstheten” meg et ekstra gir. Så her gikk det unna til topplatået endelig dukket opp.
Toppen kjennetegnes nemlig av et stort breplatå, og vi hadde fått tips om å nyte de siste metrene inn på platået. Da bruset det i blodet da “hele verden” med ett åpnet seg i form av utsikt til fjerne fjell og fjorder.
Norge er et vakkert land. Jeg er hodestups forelska.
Fjellet er det nest høyeste i Norge ut fra en primærfaktor på 1736 meter (etter Galdhøpiggen). Jiehkkevárri er et av de fem fjellene i Skandinavia som har primærfaktor over 1000 m og sekundærfaktor over 100 km.
Nedkjøringa ble perfekt. Etter at sola hadde gjort jobben sin, og myknet opp det hvite underlaget, fikk vi nydelig lunken vårsnø på vei ned bratte fjellsider. Vel verdt hver eneste av de 2000 høydemeterne med rumpe- og lårtrim på vei opp. Dog skal man være obs på skredfare i slik bratt terreng. Kombinasjonen av bakker som er brattere enn 30 grader og sol som står på hele dagen, gjør at snøen lett slipper. Vi passerte flere skred på veien ned.
Tror jeg må si at dette er en av de fineste skiturene jeg har hatt på en stund. Nord-Norge i mai er min favoritt i alle kategorier. Natur. Ferie. Trening. Felleskap. Adrenalin. Spektakulærhet (nytt norsk superlativ?!). Rekreasjon. Action.
Tusen takk for råflott selskap på vei opp, gutter; Anders, Haakon, Hans Martin og dere 4 andre som var med.
Og nesten best av alt; jeg kom ned til oppslått telt, ferdiggrilla hamburger og rødvin i turkoppen, norske flagg i lyngen- og verdens fineste turjenter i boblejakke!
17.mai ble feiret på Skitntinden (1042 moh) på Kvaløya. Mer nasjonalromantisk blir det ikke!
Takk for Lyngen- eventyr, Ingunn, Tordis og Siv Anett. Og takk til gode samboer Hans Magne som er hjemme og holder fortet! Du skal få ei jakthelg og to i høst…
Vil anbefale Lyngen til alle som har mulighet og lyst til å gå og stå på ski i omgivelsen man bare kan drømme om. Neste gang er målet:
JIEHKKEVARRI PÅ LANGS
Klem Mari