Hest er best som pålegg. Neppe.
Faktisk var min barndoms parole: “Hest er best. Ingen protest. Den som sier i mot, er en idiot”. Pikerommet var tapetsert av firbeinte ridemaskiner. I ulik høyde og farge. Men langt hår og kort hår. Og alle med lang “rumpe”. Og dette på tross av at jeg på den tiden knapt så forskjell på hest og ku, og ble fortusta da jeg bare fikk én fingervott som gave i Penny-klubbens medlemsblad. Hva skulle jeg med én vott?
Det var en striglehanske.
Og jeg forsto det egentlig aldri. Nå, derimot, vil jeg karakterisere meg selv som “moderat erfaren” i salen. Jeg har tross alt galoppert i Rondane. Og sittet i en cowboysal i 5-6 timer i to dager. Det blir hestejenter av slik.
Det første som møtte meg på fjellet på Vinstra, var skikkelige hestejenter. Slike som vet at det ikke heter “hår”, men “man”, og som stiller i ridestøvler, skjorte og halstørkle midt på høyfjellet. Fordi de skal ri. Jeg kom i goretex-bukse. Første bom. Fordi den visstnok glir i salen. Nå ønsker jeg meg “chaps”, eller “chips”, som jeg velger å kalle det. Slike skinnbukser man tar utenpå olabuksa. For å unngå friksjon i salen. Jeg ønsker meg det mest fordi det ser kult ut. På slik ekte cowboy-vis.
Kvegdrift på cowboy-vis
Jeg har altså vært cowgirl for ei helg. Eller i ordets rette betydning; ku-jente. Jeg har vært med på å lete etter kyr på beite i fjellet, og å drive dem i rett retning ned igjen- fra hesteryggen! Det er kun ett sted i Norge du kan være skikkelig cowboy for to dager, og det er på Sulseter rideleir. Her hadde lokale gardbrukere lenge et ønske om å drive fe inn i fjellet slik det ble gjort for flere hundre år siden. Problemet var alt styret det innebar å drive rundt 250 kuer og kalver inn i fjellet på en effektiv måte. Etter sene kvelder med hygge og litt attåt ble ideen født om å gjøre som i USA. Nemlig; på hesteryggen.
På nettsiden til rideleiren står det: “For å kunne delta som cowboy må du være over 18 år og ha rideerfaring. Du må kunne håndtere hesten din på en trygg og god måte”. Check på det første. Over 18. Litt verre med de neste kravene.
Jeg fikk innpass via ei god venninne. Som også trolig visste forskjell på dølahest og fjording i ganske ung alder. Og som visste at det nok gikk bra om jeg ikke hadde ridd såå mye før. (Til info, så består min rideerfaring av omlag fire episoder med sal mellom beina. To av dem som barn i ridekø i Hunderfossen familiepark, med ei hestejente som leide hesten. Og de to neste gangene, på ridetur med jobb, i ei steinur, som endte med to saltoer fremover, over hodet på hesten og rett i røysa. Hvorfor? Jo, fordi hesten plutselig stoppa, og glemte å gi rytteren beskjed først). Uansett, man kan komme langt ved å stå for et godt gammeldags bill. merk: “Glad i lange turer i skog og mark, og åpen for nye eventyr”.
Lavo og villmarksliv
Å få oppleve Rondane i høstdrakt – fra hesteryggen – er en litt slik klisjéaktiv opplevelse. Eksotisk, rett og slett. Fredag samles cowgirls and -boys på Øyasetra. Her går hestene på inngjerdet kve, her er samlekvea til kveget, og er samlingsstedet for kvegdriverne. Vi snakker overnatting i lavo eller hardhausvarianten under åpen himmel, og opp til cowboykruttsterk kaffe og bålstekte bønner og bacon til frokost.
Under disse kvegdrift-samlingene er man ikke “gjest”, men arbeider. Alle er med på alt av forberedelser. Hestene tar nemlig ikke morgenstellet selv. De må vaskes, gres, pusses, sales og skos. En hel vitenskap i seg selv. Hvis du vil ha detaljer, sjekk hest.no, rytter.no eller andre hesterelaterte nettsteder som tydeligvis finnes. Eller google it! Og husk å gre med hårene.
Jeg kom meg opp i stigbøylene. Opp på hesteryggen. Vaklende. Med tøylene mellom sykkelhanskekledde fingre. Så bar det avgårde, inn i skog og kratt. En hel gjeng i “hestekø” på kujakt. Jeg er imponert over disse “arbeidshestene” og deres evne til å komme seg frem i terrenget. Som uerfaren rytter, fikk jeg tidvis følelsen av å kjøre en selvstyrt bil. Hvis hesten foran stoppa, stoppa min. Hvis hesten foran gikk til høyre, gjorde min det samme. Det var da ikke så gæli. Dessuten vokste mestringsfølelsen betydelig i løpet av helga på Øyasetera.
Søndag fjerna jeg møkk fra klovnene, nei, mente selvfølgelig hovene, uten tilsyn, sala helt sjøl, og avslutta med galopp over fjellet tilbake til Sulseter etter endt kvegdrift. Neste gang får kyrne det travelt med å holde følge med meg og den trofaste hesten min gjennom helga, Amira. Og:
Jeg skal aldri mer spise hest på skiva. Tar heller en hestepils.
Hest er bra. Også på boks.
/Mari