Skiene er bytta ut med hjul. Fellene med grove gummidekk. Sommerens svar på topptur er stisykling.
Og det er nesten slik at denne form for sykling er like artig som skikjøring. Det går litt ut på det samme. Å jobbe seg oppover for egen maskin. Bort fra mekaniske heissystemer og drivstoff. Oppover ei urørt fjellside eller en tett skog. Oppturen som en opptur i seg selv. Dog andpusten. Av motbakke. Men mest av natur og utsikt som kan ta pusten fra enhver.
Fra flyt til knot: Tidligere har sykkelen mest vært et fremkomstmiddel. Til og fra, bortover og tilbake. Nå snakkes det om opp og ned. Nedturen som blir selve oppturen. Over stokker, røtter og stein. Fin flyt på “flytstier”. Litt mindre fin flyt på kronglete trange og bratte kutråkk. Og et par ublide møter med kvist og kratt i krappe svinger. En trestamme med markeringsbehov på eget domene. Der sto du, ja. Akkurat det jeg også hadde tenkt å stå (i pedalene). Over sykkelstyret og ut av stien. Oppskrapte albuer. Blålilla legger og rødskrapte lår. Tanker om spolert “kortbuksesesong” med bleike blåflekkete bein i sommervarme. Men jeg velger å fortsette å sykle en tur på stien, og søke skogens ro…
Flere tar en tur på stien: Interessen for stisykling er økende. Stadig flere går til innkjøp av fulldempa stisykler, altså sykler som har dempegaffel på både for- og bakhjul, gjerne med lengre vandring i front. Syklene har bredere styrer og slakere geometri enn en tradisjonell terrengsykkel, og er konstruert for å “svelge unna” stokker og stein.
Setepinnen er etter min mening den beste oppfinnelsen. Jeg vil nesten påstå at den er et “must have” på stisykkelen. Dette er en “knapp” på styret som justerer setet opp og ned. Høyt sete når man sykler oppover for best mulig kraft i tråkket, og lavt sete når man står i pedalene nedover og vil unngå å smelle bakstussen i setet når man humper seg over naturens naturlige hindringer. Genialt.
Balansekunst i bushen: Utfordringa med stisykling ligger hovedsakelig i å holde balansen og å tørre å slippe bremsene når stien er “rufsete” foran deg. Jeg har lært at det er bedre å kjøre rett over stubber og steiner enn å forsøke å svinge rundt dem. Gjerne med et lite rykk med styret slik at forhjulet “hopper over” hindringene. Dempegaffelen tar seg av resten. Det stemmer faktisk. Men det er definitivt enklere i teori enn i praksis. Dessuten krever det beinhardt mot å slippe bremsene. Slik generelt. Uansett om du slipper eller ei, skal man aldri ha mer enn én finger på bremsehendelen. Pekefingeren er utpekt. De andre fingrene har mer enn nok med å holde godt fast i styret.
God treningseffekt: Det går alltids en bil eller en heis til topps. Flere skianlegg satser på helårsdrift ved å bygge ut sykkelløyper og tilby heisbasert sykkeltransport på sommerstid. Det er flott det. For min del blir det litt som heisbasert skikjøring vs. topptur. Når føret er bra, er det fint å “lapse” opp og ned med heis, og dermed få mest mulig effektiv skikjøring. Likevel er det ingenting som slår følelsen av å svette seg til topps på egne bein. Uten kø. Uten hydraulikk og mekanikk. Vekk fra massetransport. Mer natur. Urørt. Og følelsen av en desto mer fortjent nedkjøring. Det samme gjelder på to hjul.
God treningseffekt og forbedret kondisjon er bonusen etter høy puls – faktisk tidvis gispende etter luft og med pipende lunger- oppover en bratt grusvei. Eller teknisk og enda mer kondisjonskrevende opp en sti. Toppen som første belønning. Deretter den krevende nedfarten som fyller opp adrenalintanken. Fullt fokus. Alltid fare for å gli ut eller bråstoppe med framhjulet i en litt for stor stein eller stubbe. Men en ekstremt god følelse når man klarer å holde seg på sykkelen og følge stien litt lenger enn planlagt. Uten å sette føttene i bakken. Og gjerne slippe bremsen et par sekunder. La sykkelen få gjøre jobben, og spise ulendt terreng. La pekefingeren få bittelitt fri – på en ukjent, men usedvanlig spennende sti.
La vinteren fortsette å gi deg god glid. La sommeren by deg på en god sti.
Du er rå?