Bjørnen sover 2222 meter over havet, midt i hjertet av Jotunheimen. Den er ikke farlig, bare man går varlig.
Den høyeste av toppene i Smørstabbtindmassivet ligger mellom Leirdalen og Sognefjellet. I dette området er det mer enn 20 toppar over 2000 meter, og tindene rundt er mildt sagt spektakulære. Årets andre topptur ble tidenes opptur. Rett etter påske. Helt alene oppover fjellsidene med stor gul sol over hodet, og frisk nysnø under fellene. Vi begynte tidlig å se frem til nedturen.
Det mest krevende ved å være nyinnflytta i fjellbygda Vågå etter 13 år i byen Stavanger, er dragningen mot fjellene. Plutselig så nærme. Plutselig mulig å ta en dagstur på ski. Denne viser seg å skulle overgå mange tidligere toppturer både når det gjelder selskap, opptur og pudret nedkjøring. Jeg var så heldig å få med meg Ingvild Øyjordet, ei lokal fjelljente som kjenner Jotunheimen ut og inn, og som dessuten har besteget alle 2000-meterstoppene i Norge!
Vi kjørte til Lom og videre til Leirdalen, og parkerte langs veien et stykke fra Leirvassbu Fjellstue, på en parkeringsplass som kalles Sletthamn. På med feller, solbriller og skredsøker. Sekk med niste, sjokoladekake og kaffe. Hygge er viktig. Så startet vi på den jevne oppstigningen innover mot Storbreen, opp langs fjellsiden av toppene Rundhøe og Geite. Vi gikk “oppom” Geite (2002 moh) først. Mot toppvarden var det såpass bratt at vi måtte ta skiene på ryggen. Dersom det er isete, kan det være godt med stegjern på dette partiet.
Denne toppen er i seg selv vel verdt hver en svettedråpe. Dessuten fikk vi med oss uspora nedkjøring i lett nysnø, før vi igjen klistret på fellene og labbet oppover breen mot det som ble dagens hovedmål: Storebjørn. Egentlig var jeg storfornøyd med turen etter å ha jubla på toppen av Geite. Og i alle fall etter å ha fått denne gleden på vei ned:
Men vi skulle ikke hjem ennå.
– Åss må på Storebjørn, altså. Det er en påsketradisjon. Et must! insisterer Ingvild. Og jeg er da ikke vond å be. Den ligger jo der og sover. Og har denne dagen ikke blitt vekket av en eneste skiturist. Det er så stilt. Ikke en lyd. Knapt et fuglepip i det fjerne. Faktisk så stopper vi opp og bare ser rundt oss. Lytter til ingenting. Tar inn mektige inntrykk. Vi er heldige som kan oppsøke en slik stillhet. En klisjéaktig balsam for sjela.
Ifølge tinderangel.no, har toppen Storebjørn fått navnet sitt på grunn av sitt utseende. Den likner et bjørnehode med sine to bjørneører. Fra toppen Skagsnebb kan man se dette:
Bjørneører eller ei, den brummer i hvert fall ikke denne dagen.
Slik kan det altså være å vandre i en nasjonalpark. Særlig rett etter påske, når påsketrafikken har stilnet. Jeg føler meg som smeltet inn i selve definisjonen på en nasjonalpark, nemlig; “Større naturområder, (…) som er vernet mot inngrep som i vesentlig grad kan endre naturforholdene. Områdene er valgt ut fordi de inneholder nærmest urørt, egenartet eller særlig vakker natur”.
Storebjørn er én av toppene i Smørstabbtindmassivet. De har alle alpin karakter og bindes sammen av luftige rygger og egger.
Veslebjørn (2.150 moh) er den nærmeste toppen, som mange velger å legge turen innom etter turen på toppen av Storebjørn. Fra Veslebjørn fortsetter fjellryggen i to deler, Bjørneggen og ryggen som følger mot topper som Skeie (2.118 moh) og Kalven (2.034 moh). Lenger bak ser vi karakteristiske topper som Sokse (2.189 moh), Kniven (.2.133 moh) og Store Smørstabbtinden (2.208 moh). Store Smørstabbtinden er den nest høyeste toppen blant Smørstabbtindene etter Storebjørn som er høyest. Kilde: tinderangel.no
Fjell lyt du yver skal du koma lenger, sa Olav H. Hauge. Det var da enda godt, tenker jeg. I dag kom vi langt på til sammen 7,5 timer i aktivitet. Til sammen gode 18 kilometer på ski opp og ned. Nedkjøringa ble helt rå. Ikke mer å si om det. Jeg lar bildene tale for seg selv:
Det var godt å endelig få lufta Cake-skia etter en lang grønn vinter på vestlandet. Dessuten ble det sjokoladekake på toppen (e).
Tusen takk for turen, Ingvild!
No ser eg atter slike fjell og dalar,
som dei eg i min fyrste ungdom såg
– og vil bare meir på tur! Godt er det at våren er skisesongens høydare for toppturer. Og godt er det at jeg nå bor i fjellbygda Vågå – omkranset av spisse tinder. Og godt er det at det ennå bare er april…
Tusen takk for flott turbeskrivelse og nydelige bilder 🙂 Inspirerende!! God vinter!