Våger å velge oss vinter i Vågå

Vestlandsværet er vått. Men vi skylder ikke på på været når vi nå velger vekk bylivet til fordel for fjellbygda Vågå. Vi kan bare ikke lenger leve uten skikkelig vinter.

Én dag med vinter:
Savnet etter god gammeldags vinter er ikke til å undervurdere. Det handler om den sitrende følelsen fra barndommen som har manglet hver senhøst de siste årene. Tida da frosten tar jerngrep om jordsmonnet, blomstene legger seg ned for å hvile og gresset kler seg i det første rimlaget. Det handler om frostrøyken som igjen kan ekshaleres med barnlig glede – vel vitende om at guds hvite gull snart vil dale ned fra oven. Snø. Og vinteren som kom – for å bli værende hele vinterhalvåret, ikke bare én dag, eller kanskje to, om man var heldig det ene året. Jeg vil ikke snakke om det som var vinteren dét året, den ene dagen.

Barndom i vinterland: Gode lekevenninner fra nabogarden i Vågå. F.v: Ingrid Valdvik (5 år) , Kari Valdvik (2 år) og meg selv (3 år) ute og bygger snømann.

Kortvarig vinterglede i vest:
Hver gang det har snødd i Stavanger gjennom 12 år i vestlandsbyen, har jeg vært småfortvilet. Som et barn som blir tilbudt sjokolade, for deretter å bli fratatt goden lenge før den er smakt på. Jeg har visst at det er en kortvarig glede. At det knapt nok er vits i å ha ski i garasjen. At akebrettene slites ut etter én enkelt tur i nedoverbakke, etter å ha blitt skubbet over asfalt og grus dekket av et tynt snølag, med påfølgende dype og uhelbredelige riper i lakken. Det handler ikke bare om selvrealisering. Lengten etter å labbe opp bratte fjellsider med ski eller cruise nedover pudra nedoverbakker litt oftere enn en helg i ny og ne. Eller som barn, å ta en runde på langrenn i hagen eller rutsje på akebrett bak huset. Jeg blir nemlig lykkelig av å titte ut vinduet og se snø. Å se at det snør. Av å legge meg med hvitt landskap og kuldegrader utenfor, og å stå opp til det samme. Og motsatt blir jeg faktisk bittelitt mindre lykkelig av å vite at gresset er grønt midt i desember, januar, februar, mars og april. Selv om jeg også elsker vår, sommer og høst. Jeg vil bare ikke ha alle årstidene på én dag – året rundt.

Ressurskrevende friluftsliv: 
Byen byr på et ressurskrevende friluftsliv. Omkranset av heier, topper og natur, og med havet rundt oss, ja, men det tar likevel alt for lang tid å komme seg ut. Som Sigurd Rønningen skriver i sin blogg, handler det om å “pakke på torsdag, stange i kø fredag, krampaktig tur på lørdag, vaske ut og stange i kø søndag, pakke ut mandag. Og så er snart pakketorsdagen der igjen.” Jeg kunne ikke kjent meg bedre igjen. Jeg vil på tur. Jeg vil ha med meg familien. Jeg vil at det skal være enkelt og kortreist, og ukomplisert. Og jeg vil at vi skal bli slitne av turen i seg selv, ikke av bilturen for å komme seg ut på tur. (Som dog i Rogaland er fantastisk når man først har kommet seg frem). Disse tankene har helt klart blitt forsterket etter at vi har fått to barn. Vi er rett og slett litt mindre fleksible enn før, og det er litt mer tiltak å ta fatt på lange bilturer med to små.

Bygd vs by: Hva skal vi velge?
Tanken har hele tiden murret i bakhodet. Bør vi teste ut bygdelivet? Ta det kortreiste friluftslivet tilbake? Hvordan ville det vært å bo på bygda – med naturen rett rundt huset?  Konkretiseringen av frittflyvende og diffuse tanker begynte med to lang lister. En fra mor og en fra far. Med to kolonner, en pluss – og en minusside,  og overskriften: “Positive og negative ting med å flytte på bygda”. Listene ble lange. Men den positive ble altså lengst.

Vi vil få mer av dette:

I hverdagen vil vi også få mer av dette:

Og vi kommer antakeligvis også til å få en ny form for trafikkork å bryne tålmodigheten på:

Rushtrafikk til fjells er til å leve med!


Bylivets gleder:
De negative sidene ved å flytte fra en by vi har blitt glade i, er også betydelige. Vi kommer først og fremst til å savne folkene. Familie og venner som betyr så mye. Gjennom 12 år i Stavanger, er jentegjengen som alltid er med på tur eller en fest, kveldsmatkvelder og vaffelsøndager, gutta som benytter enhver barnefri time til å ta en sykkeltur eller til å reise langt for å bære rifla noen timer på ryggen, og om mulig gjøre opp et reinsdyr og to på høyfjellet, og små lekekamerater i vennegjengen og i nabolaget – gull verdt. Jeg og kajakken min er glad i sjøen og små holmer i byfjorden, og helårsbleik innlandshud har blitt godt vant – og innimellom avhengig – av en frisk dukkert i saltvann. Og hvis jeg kunne, ville jeg tatt med meg landets beste treningssenter, SiS sportssenter, og satt det opp i hagen. Gode kolleger og bekjente gjennom mange år i godbyen Stavanger er heller ikke festlig å forlate. Dessuten har byens mange vannhull, restauranter og cafeer bidratt til tidvis stappfull vom, brusende årer og innimellom også til gastronomiske smaksopplevelser gjennom sjeldne, men verdsatte besøk. Jeg elsker egentlig byen. Særlig koselige Stavanger. Småbyen med storbypreg. Tilgang til alskens opplevelser er flott, men sannheten er at byens mange tilbud sjelden blir benyttet som småbarnsfamilie. Livet handler om hverdagen. Og for oss; om turene.

 

Kaffe på Kalven seter: Ved Lemonsjøen får du faktisk cappucino til fjells.

“Alle desse dagane som kom og gjekk, ikke visste eg at de var sjølve livet”.

(Stig Johansson)

Bedre tid i hverdagen?
På bygda, som i byen, er tida knapp mellom levering i barnehage, 8 timers arbeidsdag, henting i barnehage, middagskokkelering og leggetid. Middagen skal kokes i hop og helst være serveringsklar forlengst – når faktum er at fisken eller kjøttet ikke en gang er tatt ut av fryseren. Dessverre blir da ofte iPaden kilden til mors snev av fred rundt grytene, og deretter tidsfordriv før leggetid. Vi kunne gått ut en tur. Men mor er lei av lekeplassen. Far også. Og dessuten regner det ute. Hadde vi bodd på bygda, kunne vi tatt en svipptur på hytta og spist middag i hytteveggen. Eller labbet en tur på ski før leggetid. Og bodd mer i telt i hverdagen. Jeg tror faktisk døgnet har flere timer på bygda enn i byen. La meg få lov å tro det.

Bygdeliv for liten gutt.

 

Vi flytter!
Så, nå har vi bestemt oss. Vi pakker flyttelasset. Fra en enebolig til en annen. Litt større og litt billigere på bygda enn i byen. De sier det er billigere å bo litt mer desentralisert. Greit nok at boligprisene er snillere. Men jeg tror melka koster stort sett det samme. Dessuten krever dette kortreiste friluftslivet helt klart et par nye ting i boden. Sykkel til landevei. Definitivt sykkel til terreng. Med fjellene som nabo, hadde det vært greit med et par nye ski. Ungene må ha det samme. Sikkert skøyter også. Og selv om akebrettene ikke slites ut etter én dags bruk, må også mor og far ha hvert sitt. Må vi ikke? Kanskje må vi sette opp et bygderegnskap? Fikk dessuten et godt innspill fra garva bygdekar: “Må ikkje gløyme fatbike og snoskuter i bygderekneskapet”. Men forsåvidt slipper vi bompenger inn og ut av byen. Det blir det jo penger av.

Det er et stort valg å ta. Mange praktiske ting som skal ordnes. Tankene svirrer rundt alle de positive tingene vi reiser fra, og om de nye positive tingene vi reiser til. Det er som dagen før eksamen. Sidene er lest. Det er for sent å begynne prosessen på nytt. “Byboka” er lukket –  i alle fall for en periode. Nå gjelder det bare å hoppe i det. Som pensjonist vil jeg sikkert verken ha hage eller stort hus. Da håper jeg det står en liten leilighet ledig til oss – med sjøutsikt og kort vei til byens restauranter og kulturliv, omkranset av hoiende gode gamle venner med et glass og to høyt hevet!

Et sitat av Mosse Jørgensen går på at “Alt nytt begynner med kaos.” Det er en god trøst.

Jeg stikker til fjells!

Våg å leve:
Stedet er V Å G  Å – den vesle fjellbygda som ligger øverst i Gudbrandsdalen, midt mellom Jotunheimen, Rondane og Dovrefjell. Der e trur eille skjønna kå e tålå um!

Vågåleve

 

Del på:
  • Facebook
  • Twitter

14 thoughts on “Våger å velge oss vinter i Vågå

  1. Hurraaa, skikkelig bra valg! Velkommen hit, og vi skal nok diske opp med mer trivsel enn bare snø. Natt i naturen, klesbyttekveld og traktorrock, og teater framført på døl. Og barnehager uten polstring.

  2. Mari, ei frisk og tenksam vurdering av by og land var dette. Det er slik ein kjem fram til eit endeleg standpunkt, og døladalen med fire årstider og godt bygdeliv attpå er viktige verdiar i eit aktivt familieliv. Lykke til med omplasseringa og resten!

  3. Så trivelig at dere velger Vågå! Og du, bare å ta med kajakken til fjells, for vi har mange fine fjellvann og Vågås høyst uoffisielle kajakklubb “Vågåvatnets lang og smalbåtforening” tar gjerne i mot flere medlemmer 🙂

    1. Hei Thea! Altså, detta æ jo heilt konge! Da blir kajakken med- og er klar for nytt liv i ferskvatn! Mange i lang- og smalbåt-foreninge’ eill? Artig navn!

  4. Tøft valg. Lykke til!
    Kjenner meg veldig igjen i det du skriver, bortsett fra at jeg har det aller meste av tur-utstyret som kan brukes i Vågå på plass allerede 😉
    På grunn av Vågås nærhet til natur og friluft og fravær av bystøy- og stress så har jeg (og min kjære) besluttet å gi full gass for å finne oss jobber og hus i Vågå. Krysser fingrene for at det ordner seg!
    Kanskje vi treffes i Vågå om ikke alt for lenge 🙂

      1. Bor like utenfor Oslo og jobber i byen. Så det er pendling, stressa folk og dårlig luftkvalitet i rikelig monn. Akkurat det motsatte av det jeg setter pris på.
        Stillingssleppet er saumfart. Dessverre var det ikke noe som passet for meg/oss i denne runden, men fortsetter å lete aktivt.
        Flytting til Vågå skal vi få til 🙂

  5. Hørte deg i et sprudlende intervju på radioen i dag og har nå lest om flytting til Vågå. Godt valg! Dette blir bra for dere alle. Lykke til ??

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *