Det blir oppslag i landets største aviser dersom babyer krabber på kanten av Preikestolen . Vi tok ikke med oss de to yngste på en av landets mest gåtte fjelltur for å skape medieoppslag. Ei heller for på noen måte å slippe dem løs på det 604 meter høye fjellplatået.
Men vi fikk ganske mange kommentarer på vei opp. “Wow, is that a baby you are carrying there?!” spurte en italiener på vei ned.
“Yes, it is”, svarte jeg. “He is now 8 weeks old”. Trygt plassert på mor sitt bryst i bæreselen. Svett og god, pakket i ull og beskyttet mot vær og vind av en stor rosa dunjakke. “You have to do that Lion King- pose at the top,” forsatte turisten. “- and post it on Facebook!” Jeg smilte høflig, takket for tipset og gikk videre. Og lot forslaget synke inn. Ok da:
Populært turmål
Turen fra Preikestolen Fjellstue til Preikestolen er altså en av landets mest gåtte fjellturer. Over 270.000 mennesker tar turen ut på det svimlende fjellplatået hvert år. Les mer om turen på ut.no. I 2013 ble stien opp til Preikestolen kraftig forbedret da sherpaer fra Nepal ble leid inn for å utbedre stien. Og for en jobb de har gjort! Fra å være tidvis kronglete, gjørmete og glatt, er den 3,8 km lange stien nå bredere, og mye av vandringen kan nytes med faste steg på det som kan kalles forseggjorte steintrapper. Selv om mange har uttrykt skepsis til å “tukle” slik med ferdselsårer i den frie naturen, synes jeg dette en utbedring som gir turen et løft – og ikke minst familien en unnskyldning mindre for å la være å ta med de yngste på tur. Da med utgangspunkt i at lysten er der, men motet svikter.
Voksne valg på barnas premisser:
Tur-motivasjonen må i høy grad være til stede hos de voksne. Barn kommer ikke selv på å kle seg med ull innerst, vind-og vanntett ytterst, og å smøre niste og sørge for å ha med nok drikke og gjerne et sitteunderlag. Derfor er det ikke aktuelt for alle. Og det er helt greit. For mitt vedkommende, er nettopp motivasjonen det vinnende elementet. Og gleden over å mestre en tur, som på egenhånd er enkel, men som krever litt mer planlegging med hele hurven på slep. Hovedutfordringen er tålmodigheten. Når 2-åringen vil “klare sjøl” og vi nærmer oss punktet der et feiltråkk skiller deg fra stien og 600 høydemeter i fritt fall. Da gjelder det å ha nok “premie” i sekken til at meisen er det beste alternativet noen minutter til. Glem for all del ikke kjeksen når du pakker sekken. For den yngste, derimot, er jevnt og trutt tempo rene sovemedisinen, og innlagte pauser er ikke å foretrekke. Balansegangen for et vellykket sluttresultat er hårfin. En tålmodig far er fint å ha. Slik at mor kan småspringe i forveien – med minsten på magen, og far rusler rolig etter bak 2-åringen som begeistret klyver over steiner og sølepytter med ekstrem mestringsfølelse over å “gå sjøl”.
Hvorfor “er vi så tøffe”?
“Der er det noen som er tøffere enn oss”, kommenterte et svensk par på vei opp. De også med ei lita jente i bæremeis. “De har to stykker med. Og vi som trodde vi var de eneste som turte dette”, kommenterte den svenske mammaen. Vi jattet med, ønsket god tur, og fortsatte på vei ned. Tankene begynte å svirre. Hvorfor er dette så tøft? spurte jeg meg selv. Hva er det som får folk til å vise slik entusiasme (som jo er veldig hyggelig) over at vi tar med barn på tur? Far til barna hadde ikke noe godt svar. Frykt for værmeldingen?
Ja, kanskje. Men vi hadde jo sjekka yr.no. Og vi hadde ikke lagt i vei dersom det var meldt storm og store nedbørsmengder. Da hadde vi kanskje valgt vafler på lekeplassen. (Som også har sin sjarm!) Været så fint ut. Nesten vindstille. Nesten ikke regn. Og et landskap i høstdrakt. Nå skal det sies at det denne sommeren har vært mye skriblerier om fortumla turister og utallige “unødvendige” redningsaksjoner fordi folk har gått seg vill eller ikke vært forberedt på vær og føre. Også denne dagen kom folk vasende oppover stien lenge etter kl. 13.00 (som er seneste anbefalte starttidspunkt for turen opp til Preikestolen). Jeg sier “vasende” fordi jeg reagerte på både ekstremt lavt tempo og bekledning. Og dette på dagen etter at klokka var stilt, og det slik sett ble mørkt en time tidligere enn dagen før. Jeg kaller det mer ekstremt å legge i vei uten å kle seg skikkelig, eller uten å ta hensyn til nettopp vær og føre – enn å ta med barna på tur. Med klær og niste og dagslys. Det hjelper lite med godt utbedret sti dersom du ikke ser hvor du går. Og det ikke går noen buss ned igjen…
Så, hvor vil jeg? Kanskje inspirere småbarnsfamilier til å tørre. Eller til å tenke litt kreativt når det gjelder helgeaktiviteter. Ta jobben med å pakke et par ekstra bager, kjøre avgårde med stappfull bil, nå toppen (dog litt etter personlig rekord), men deretter kjøre hjem igjen med sovende barn i baksetet og et godt turminne, foreviget i form av et fint familiebilde i kamerarullen på mobilen:
Neste gang du har lyst på tur, men motet er i ferd med å svikte, kan det kanskje hjelpe med turistforeningsens 10 enkle tips for en vellykket tur med barn:
1. Sørg for en god start! Pakk sekken i god tid, helst kvelden før.
2. Ta gjerne med noen gode venner med barn på samme alder.
3. Selg inn turideen din til barna – vær entusiastisk!
4. Ta med sunn og næringsrik mat og nok drikke.
5. Bestem dere for om målet med turen er å være ute og leke, eller om dere vil til en hytte, en fjelltopp eller et annet konkret turmål.
6. Snakk om de positive turopplevelsene både underveis og etter turen.
7. Vær med på leken når dere er ute. Lek og samtaler i naturen skaper nærhet og god kontakt mellom barn og voksne.
8. Kle deg godt og praktisk selv også. Voksne som fryser er dårlig turselskap for barn.
9. Husk å kle av barna hvis de blir for varme.
10. La heller turen bli litt for kort enn alt for lang og ta mange pauser.
God tur!