Det er helst gutta som speider etter dem i horisonten, og ser ut til å ha en spesiell dragning mot dem. Særlig de mest spektakulære. De som ser flotte ut, ikke bare på avstand, men som også får blodet til å bruse på nært hold. De er gjerne del av høyreiste vakre elementer i landskapet. Som skiller seg ut fra andre, og gir en trang til bestigning. 
Jentene. Vi er også enige. De er råe, rennene. Renner er rått. Særlig når man kan stige opp i dem og legge krappe svinger ned igjen på ski. Vi tok for oss det som må være Senjas råeste renne. Den som leder oss opp mot luftige Luttind (759 moh).
Fjellformasjonen er godt synlig fra Senjas kjente utkikkspunkt over Bergsfjorden.
Selve turen starter fra det vesle fiskeværet Steinfjord, ved Steinfjorden på ytre Senja. Her parkerte vi bilene langs veien. Det er ikke nødvendig med feller på denne turen, da det bratte terrenget gjør det best egnet å gå til fots – med skiene på sekken. Fra veien tok vi fatt på tidenes bratteste og mest snøfattige innmars. En nødvendighet for å nå rennemunningen. Dette året var det ikke snø i denne skråningen, og dermed heller ikke mulig å kjøre på ski ned igjen her. Det tok ca 50 minutter å nå snøen- og starten på renna mot Luttind.
Vi ble velsignet med gode og dype spor oppover renna, og gikk derfor hele turen på skistøvler – med stavene i hendene og skiene på sekken. Jeg vil anbefale å bruke stegjern og isøks dersom det ikke er så gode spor, eller er uspora oppover. Dette er ei såpass bratt renne, at dersom man mister fotfestet og glir, så “snakkes man i bunnen”. Ikke fristende på noen som helst måte.
Vi traska oppover i jevnt tempo uten å stoppe underveis. Her er det bratt nok til å bli svimmel av å se bakover. Selv for en uten særlig høydeskrekk. Vi nådde toppen av renna etter ca 45 minutter. En markant spiss stein ønsket oss velkommen til den smale toppkammen. Her bør du passe godt på skiene dine, for det er fort gjort at de sklir av gårde på begge sider! Vi la fra oss sekken og gikk de siste metrene opp til varden på toppen Luttind, rett overfor renna. Belønning i form av majestetisk utsikt utover fjorder, fjell, øyer og hav. Norge er vakkert.
Dette er ikke turen for dem med høydeskrekk. Renna har trolig en bratthetsgrad på rundt 40, og de vel 300 høydemeterne gir godt med syrefeste i lårene på vei ned. Men jeg vil påstå at det er verre å gå opp enn å kjøre ned. Når skiene først er på beina, og de første svingen er lagt i renna, er dette bare et kick! Vi fikk godt feste i snøen, og kunne legge fine svinger nedover- uten redsel for verken skred eller å miste grepet.
Gutta var reale, og lot oss jentene få fortsette på snøen nedover dalen, mens de selv hev seg på “gress- skikjøring” ned mot bilene. Grunnen til at vi ikke gikk opp denne veien, var at innmarsjen ville blitt lenger og mer tidkrevende i forhold til “rett opp” fra Steinfjorden. Ned igjen, slapp vi derimot unna med ca 1 km til fots gjennom skogen. Resten gikk med ski på beina.
Konklusjon. Adrenalin. Kick. Mestringsfølelse. Kult å vært der. Gått der. Kjørt der. Anbefales. Beregn ca 3 timer opp og ned.
Takk for turen, råeste jentene, Rut og Ingunn, og til gutta som lot oss få være med på renne- eventyr; Kenneth og Hans Magne!
Les også: Kr. Himmelfart på Keipen
PS: Første rennebestigning for liten skikjører i mor sin mage – som ventes ferdig levert med feller i august!)
/MW, 7.mai 2016
Reisen: Fly til fjord og fjell:
Vi ankom Tromsø med fly fra Stavanger via Oslo onsdag kveld (4.mai), og kjørte til Senja med leiebil. Man kan kjøre via Finnsnes, men det er raskere med ferje fra Brensholmen – Botnhamn. (Ca 40 minutters reise.) Ankom Hamn i Senja ca kl. 23. Da var det digg å legg seg i en myk god seng.
Dag 1: Kr.Himmelfart på Keipen (Torsdag 5.mai 16)
Dag 2: Store Hesten (Fredag 6.mai 16)
Dag 3: Luttind og rennekjøring (Lørdag 7.mai 16)