Den er liten, minner om ei mus med vinger, har skarpe tenner og er ute på myggjakt om natten. Noen har sikkert opplevd å få flaggermus på soverommet, eller på loftet; svirrende rundt lyskilden. Den er litt ekkel, tenker nok mange. Jeg er intet unntak. Jeg har tenkt at den biter, sprer skumle bakterier og forsøker å angripe meg. Og neimen om jeg ønsker å være i nærheten av den. Det er skummelt nok å se den er ute og flyr i skumringen.
Harmløs skapning
Det var denne innstillingen jeg stilte opp med, da jeg traff flaggermusekspert Bjarne Oddane ved Lille Stokkavannet en ettermiddag i oktober. Her henger det flaggermuskasser i trærne. Visste du det? De er der for at flaggermusa skal ha et oppholdssted, og for at folk som Bjarne skal kunne få bedre oversikt over de ulike artene, og bedre forstå hvordan den nattaktive skapningen lever her i Rogaland.
Bjarne Oddane er levende engasjert i flaggermus, og ville mer enn gjerne lære både meg og TV Vest sine seere litt mer om favorittdyret sitt. Etter å ha åpnet tre tomme flaggermuskasser, måtte vi låne en ekstra lang stige hos naboen for å nå opp til den siste kassa. Og her bodde det jammen meg ei dvergflaggermus.
Den rørte knapt på seg. Sov den? Nei, den måtte være død, tenkte jeg. Neida, den er bare i dvale, forklarer Bjarne. Den senker kroppstemperaturen og holder seg i ro på dagtid. Så kvikner den til og er ute på jakt om kvelden og natta. Da er det myggen som bør føle seg utrygg. Ei flaggermus spiser nemlig i gjennomsnitt 3000 mygg i døgnet! (Kanskje én god grunn til å få et bedre forhold til den – særlig med tanke på hvor irriterende det er når myggen biter seg fast i oss på heite sommerdager…!)
Skrekk
Jeg måtte selvsagt overvinne skrekken. Fotografen min elsket å se at jeg faktisk ikke var så tøff i møte med dette dyret. Da jeg skulle forsøke å holde den i hendene, begynte den å kvikne til etter dvalen sin, og var slettes ikke “sovende” lenger. Hvor latterlig det nå enn høres ut, så tok det meg lang tid, dette her. Du kan se innslaget. Se sjøl, hvor pinglete jeg var i begynnelsen. Heldigvis turte jeg til slutt, og det er jeg meget glad for. Nå har jeg fått et nytt og forbedret inntrykk av flaggermus – og skal tenke over innsatsen den gjør for et myggfritt (?!) samfunn i fremtiden.
Men det ble nok første – og siste- gang at jeg kaller ei flaggermus for “gullet”, før jeg sender den tilbake i dvale.