Gjør et sydenkupp! Reis til varmere strøk! Bad, sol og sjø. Det er det som lokker de fleste når juli måned kommer og sommerværet lar vente på seg her hjemme. Neimen heller. Vår ferieuke ble lagt til fjells. Tanken var å padle Kvennavassdraget på Hardangervidda i kano. Eller egentlig først i trøbåt. Denne fikse ideen dukket opp over et par kalde i Røldal i vinter, og ble raskt forkastet. Turen i kano, derimot, var realistisk. Så da denne uka i juli nærmet seg, tok planlegginga til. Vi forestilte oss varme solskinnsfylte dager i kano på glitrende fjellvann – og å ligge strekk ut i lyngen i shorts og sommertøy. Dengang ei. Vi fikk rede på at de aller fleste vannene fortsatt er dekket av is, og at padling ville være ganske umulig å gjennomføre. I juli. Midt på sommeren. Så da ble det fottur med telt og fiskestang. Hardangervidda skulle krysses på 5 dager. Og vi fikk fort erfare at det var en “vintertur” vi faktisk la ut på.
- Bratt oppstigning fra Kinsarvik
Vi startet fra Kinsarvik i Hardanger mandag den 2. juli. Det går bilvei helt opp til en gammel kraftstasjon, og derfra gikk vi opp langs rørgaten. Turen opp på vidda er relativt bratt og lang. 900 høydemeter måtte inn i beina, så her var det bare å spenne fast fjellskoene og stramme reimene på sekken. Denne forsåvidt pakket fornuftig, men uten altfor stort fokus på vekt. Godt med drikke- deriblant en kartong med rødvin ble prioritert ved siden av ull, gore tex-tøy, sovepose og liggeunderlag. Turen opp fra Kinsarvik og opp Husedalen var vakker – i frodig grønn natur og med mange mektige fossefall som vanskelig lar seg beskrive gjennom kameralinsa, og som årlig tiltrekker seg turister fra hele verden.
Mandagens mål var turistforeningshytta Stavali (1024 moh). Hytta ligger i den mest varierte delen av vestlige Hardangervidda, og har stølsdrift i sommersesongen. Vi ble godt mottatt av hyggelig personale og innlosjert på et firemannsrom- på tross av at det her finnes over 60 sengeplasser, og vi kun var i selskap med fire andre. Det ble pasta og rødvin til kvelds, og ingen gang sover man så godt som etter en dag i frisk fjellluft.
Dag 2: Turen gikk fra Stavali til Torehytten (1330 moh). Vi startet ved 11-tida og hadde en lang dag foran oss. Været var ikke noe skryte av. Vi fikk dermed en dagsmasj på 7-8 timer i regn og vind, og måtte traske over mye snø. Lunsjen ble inntatt under en hedlar – dog med fin utsikt.
Vi ankom Torehytten ved 19.30-tida – og var alene der. Denne ble bygget i 1964 og ligger ved Øvre Solvatnet med utsikt mot Hårteigen. Hårteigen er et mål for mange av de som besøker hytta. Med sine 1690 moh får du på en klarværsdag et rundskue av de sjeldne over hele vestvidda. Vi var ikke velsignet med dette været, og måtte droppe planen om å bestige toppen, da tåka lå lavt og vi ikke så et eneste fjell selv om stien vi fulgte dagen etterpå ligger klint inntil Hårteigen. Men fjellet ligger der, så det får vi ta neste gang.
Se bildene her!
Dag 3: Turen fikk fra Torehytta mot den betjente turisthytta Litlos, som ble som ei gulrot på turen. Her er det nemlig middagsservering og dusj! Vi gikk stort sett på snø hele dagen – og tåka lå tett. Det var derfor god hjelp i GPS’n for å finne stien der de røde T’ene fortsatt var dekket av vinterens teppe. Lange dagsmasjer gjør det ekstra godt å komme frem. Underveis reflekterte jeg over dette med å gå i fjellet. Hvorfor gjør vi det, egentlig? Og hva er målet? Er det turen i seg selv eller det det å komme frem? Har ikke kommet frem til noen konklusjon, men tenker at sjeleroen man får når man nyter stillheten og naturen underveis, er helt spesiell. Det er deilig å bruke kroppen og kjenne på at man blir sliten. Da er det magisk å komme frem, skifte og spise. Maten smaker alltid så godt på tur. Etter lunsj, som for min del besto av Real turmat sin “chili con carne”, fabulerte vi om hva som kom til å stå på menyen på Litlos. Vi ønsket oss skikkelig “husmannskost”. Steik kanskje? Kjøttkaker og tyttebær. Jeg kjente fortsatt at kraftfôret fra Real satt godt i magen, og hva er egentlig sannsynligheten for at kveldens meny er nettopp: Chili con carne!? Joda. Så nå har jeg fått den dosen for en stund.
Dag 4: Litlos til Hellevassbu. Turen er ca 18 km lang. Og vi våknet til blå himmel og sol. Glade og uthvilte forlot vi Litlos etter en god frokost og med ferdigsmurt nistepakke i sekken. Denne dagen ble det endelig mulig å ta frem teltet. Vi hadde tross alt drasset på det hele turen uten å ta det i bruk, så det ble nærmest et prinsipp å sove i det siste natta. Vi gikk forbi Hellevassbu-hytta og fant oss en duganes teltplass ved stien. Så hoppet vi alle ut i isvannet og fikk oss en forfriskende dukkert! Jeg vil tro vannet holdt ca 0 grader, for isblokkene fløt i vannet. Fisken var tydeligvis fortsatt i vinterdvale, for det var ikke et eneste napp å få. Den planlagte fiskemiddagen ble dermed avlyst og erstattet av chorizo- pølse meed potetmos.
Dag 5: Etter teltnatta pakket vi sekken og tok fatt på ukas lengste dagsetappe mot Haukeli, ca 2 mil. Vi trasket mye i snø også denne dagen, og følte vi var på brevandring. Da vi nærmet oss målet traff vi på flere utenlandske turister på fottur. Fascinerende at så mange turister reiser til Norge for å vandre på vidda. Kanskje ikke mer fascinerende enn at vi nordmenn legger ut på en slik tur når det omtrent er billigere å fly til Kreta enn å overnatte på en DNT-hytte. Men jeg er sikker på at minnene og opplevelsene etter en slik fjelltur i fantastisk norsk natur er desto mer å samle på.
Det var herlig å komme til Haukeliseter ved 16- tida fredag. Førsteprioriteten var av med fjellskoene og inn med colaen. Dette er en tur jeg absolutt kan anbefale hvis du er gira på en litt lengre fjelltur. Den er variert, akkurat passe slitsom – og vakker! Og energien bruser!
Takk for en fantastisk tur, Stine, Lars og Hans Magne!
Se bildene her!
Nå er det tilbake på jobb i tre uker – før turen går til Afrika for å bestige Kilimanjaro i august. Jeg er klar for ny tur, og har fått god oppladning ved å traske over Hardangervidda. Mot Kilimanjaro blir utfordringen å holde tempoet nede for å beherske høyden.
God friskussommer!
