Video: Hans Magne har lekt seg med et hightec redigeringsprogram, og laget en fancy filmtrailer fra Zillertal. Litt uvisst når den endelige filmen kommer, men den gir i hvert fall en smakebit på livet i snøen.
“Located at the entrance to the Zillertal Valley is the Fügen/Hochfügen ski and snowboard paradise, promising great snow conditions until the end of April. Magical slopes above the tree line invite you to get in some exhilarating skiing, all the while taking in the magnificent white alpine scenery.”
Få pudderhunder: Jess, det stemmer det. Men det beste med dette stedet var mangelen på frikjørere. Perfekt. Ingen pudderhets. Men dog en haug med skiturister. Men det er ingen fare med barnefamilier med far i dongeribukse sirlig stappet ned i slalomstøvlene, og med hjelmen presset ned på planeten som en middels stor suppebolle. Og selvsagt med solbriller under. (Les: solbriller og hjelm funker IKKE sammen. Neppe særlig praktisk verken når det gjelder å hevde seg på motefronten i skibakken eller for å unngå konstant rennende øyne ved skikjøring i høy fart. Sistnevnte kanskje ikke noe problem det heller, forøvrig…)
Dette sammensuriumet av folk som har oppdaget at det går like sakte å ploge nedover på ski som å ake på sandpapir- og som synes det foråvidt er helt greit- sendte oss noen granskende blikk. Det er ikke hver dag fargerike teletubbie- nordmenn (tinky winky & co med hjelmkamera på hodet) brøyter vei gjennom heiskøer – med ski med såpass bredde at de garantert går for å være vannski – eller snowboard- for den jevne skiturister her, utstyrt med smale carvingski beregnet for løypekjøring. Og ikke noe feil med det. Nei, det er FLOTT, det! Og for all del, vi skal ikke oppta plassen i nypreparerte løyper. Og heller ikke risikerer nyopererte hofter etter å ha risikert livet blant disse ekstremåkerne. For løype er seriøst faaarlig, det. Er jo der ulykkene skjer.
Rikt værbilde: I denne dalen får urørte fjellsider kledd i hvitt tydeligvis ligge i fred etter snøfall. Unikt i alpesammenheng. Søndag våknet vi til dårlig sikt, men mye snø! Det ble skoghøccking (et uttrykk jeg har plukket opp av min unge lovende lillebror, og som på godt norsk muligens kan oversettes med: leking/hopping/fart og moro i skogen).
Det er bingo å reise én uke på alpetur. I februar i fjor ble jeg velsignet med 5 ukers SOL og grønne bakker i Engelberg i Sveits. Takke seg til. Sol i februar?!What a fackk?! Gi meg skyer med snø i!;)
Denne gangen var vi heldige. Vi fikk hele værpakka på samme uka. Men de beste dagene kom i begynnelsen. Så utviklet det seg til mildvær og klabbeføre før vi avsluttet med å feire påske. Og det trengs vel ingen forklaring på at det betyr blå himmel, varmegrader og slushføre…!?
Video: Hans Magne Hellands filmtrailer fra Zillertal 2012.
Hotellnatt i egen by: Reisen hjem mot Stavanger lørdag kveld ga oss tid til en svipptur inn til München. Mye folk i gatene og god lasagne i sola på uterestaurant. Vi hadde 20 minutter på oss når vi skulle skifte fly i Frankfurt. Der fikk vi pulsen opp ved å småløpe fra terminalen på den ene siden av flyplassglobusen, og helt til den andre siden. Her snakker vi kilometer! Vi rakk det, vi, men det gjorde ikke bagasjen vår. Så her sitter vi, søndag ettermiddag, på hotell i egen by. For selvfølgelig må vi gjøre feil for å lære. Og feilen vi gjorde, var å legge den unike husnøkkelen i bagasjen som ble sjekket inn. Det finnes ingen universalnøkkel til blokka, så det er bare å vente. “Late check- out” og utfor på tv. Stavanger by er utforska tidligere, så jeg ser ikke noen grunn til å forlate rommet til fordel for sightseeing riktig ennå.
(Det eneste vi har av personlige eiendeler er to poser med taxfree- varer, iPad og én tannbørste på deling).
Bildene av skikjøring har brodern, så foreløpig kommer her mine Hipstamatic- forevigelser. Så får du ta småmobbinga av skiturister på latmannsferie med din klype salt. For vi kan å nyte sol og østerriksk hveteøl vi også.
Men jeg begynner å bli lei av hotell.
Ski’es!
