Det var bare åtte sekunder som skilte Erlend fra Thomas i kveldens duell. De fikk servert en gåte som gikk ut på å frakte høna, reven og en sekk med korn over elva uten at høna spiste kornet, og reven spiste høna. Begge guttene begynte med reven, men fant etterhvert ut at høna sto igjen på den andre siden og spiste korn…Det er lett å knekke koden når man får tid til å tenke seg om, men i kampens hete, gikk det litt i surr for begge to.
Les mer her: – Den gåten kan jeg nå!
Erlend var inne på å sabotere oppdraget for å ha bedre kontroll på hvem han kom til å møte i duellen.
Slik gikk det ikke, men han reddet sitt eget skinn i kveld – med kalde bein – og en gåteløsning klokere. Dermed er det han og jentene som er i semifinale.
Om det var forjent eller ikke, må blir opp til hver enkelt å avgjøre, men det må sies at Thomas var en kjernekar på tur: Alltid morsom og i godt humør – og en over gjennomsnittet god taper. Det skal du ha!
Så var det Mari, da, mellom barken og veden. Det var utrolig vanskelig der og da. Og Marit har nok ganske rett når hun sier at jeg ikke liker å ha “uvenner”. Derfor var det ikke lett å føle seg som et sliten vaskeklut som ble dratt mellom to parter (Erlend på den ene siden, og jentene på den andre siden). Men hvorfor hadde jeg så mye til overs for sleipe Erlend, lurer du kanskje på? Jo, det begynte allerede på Hove, under det første uttaket. Vi visste hvem hverandre var fra før, og da vi møttes første gang, blant 38 andre håpefulle, giret vi hverandre opp ved å prate om hvor moro det hadde vært hvis begge kom med blant de 12 endelige deltakerne. Erlend er fra Lillehammer og jeg er fra Øyer, 15 kilometer nord for OL-byen. Vi begynte å fabulere om at hvis, hvis – i en drømmeverden – begge kom med, ja, da måtte vi støtte hverandre. Og slik ble det.
Underveis stemte vi alltid hverandre høyt under utstemmingene, og vi turte å stole på hverandre. Problemet, som egentlig ikke er noe problem bortsett fra i kombinasjon med “alliansen” min med Erlend, var at jeg fikk utrolig god kontakt mer Marit og Gøril. Da Erlend begynte å presse meg på å stemme ut en av dem, gikk det opp for meg hvor mye jentene betydde for meg på tur. Om man kun hadde tatt Gøril’s styrke i betraktning, hadde hun nok vært ute for lenge siden på grunn av konkurransefrykten. Men på grunn av hennes ekstremt gode evne til å motivere og oppmuntre, og godheten som bor i henne, ville vi alle ha henne med lengst mulig.
Men så ble vi færre og færre, og konkurranseaspektet slo for alvor inn. Som Gøril sa: “Vi har alle ofret Nordkapp en tanke.” Og på et tidspunkt går det opp for hver enkelt, sterkere enn noen gang, at man til syvende og sist er helt alene i kampen om å komme først til Nordkapp.
Erlend og Gøril betydde mye for meg på helt forskjellige måter. Jeg og Erlend delte gleden over å være fra samme “bøgda”. Erlend var, trodde og håpet jeg, ærlig når han sa han stemte meg høyt, og ville ha meg med lengst mulig. Det stolte jeg på – og er glad for det. Og det sa Gøril også, men hun var i tillegg et fantastisk medmenneske på tur. Det høres kanskje klisjéaktig ut, men slik er det bare. På en annen side fryktet jeg på mange måter mer å møte Gøril enn Erlend i en eventuell finale. Egentlig kunne de fremstå like fysisk sterke – og begge to mentalt overlegne, men jeg følte likevel at Gøril hadde “det lille ekstra” skremmende fortrinnet i mange konkurranser. Etterhvert kom jeg frem til at det var hipp som happ. Man måtte begynne å tenke på seg selv.
Det gikk som det gikk i dag. Erlend er med videre, og i neste episode avgjøres det hvem som blir de tre deltakerne i finalen. Jeg kan røpe at jeg gruver meg noe ekstremt til gjensynet med landkrabbe 1&2 som prøver seg på kanobygging. Dere vil enten le av det komiske eller grine av frustrasjon over hvor talentløse vi er til dette! Og ja, jeg snakker om lillehamringen og øyværingen på lag…!
Følg med neste mandag – da er det nest siste episode i årets 71 grader nord!
Og glem ikke å stemme på din favoritt på tvnorge.no
Jeg heter Mari, hvis dere glemte det…