Realitykjendis – jeg?

Elg i solnedgang

Realitykjendis. Når jeg hører ordet tenker jeg på silikonpupper, trutmunn,  nedsatt evne til å se seg selv i en større sammenheng, charter-turister, fyllekalas, generelt spetakkel og redusert ordforråd (les: unaturlig høy “ehhh – åååh – åsså bare – lissååm – næææei- faktor”).

Sistnevnte passer ikke til dialekta mi, som jeg har arvet av mi kjære mor som er fra den vakre kommune Vågå i Oppland. Ei heller kan jeg skryte på meg trutmunn. Silikonpupper? Hahaha. Da ville det vel gått med meg som med Lillian Müller i kjendisversjonen av 71, som gikk på TV i vår; fare for silikonlekkasje og rett ut av leken. Bortsett fra det – kunne det jo vært kult å teste for en dag og to…

Men hva i huleste er det som får folk, normalt oppegående individer, til å melde seg på som deltaker i et reality-program? For min del kunne jeg aldri noen sinne deltatt på noe annet enn 71° nord. Det er fordi jeg synes dette programmet er det mest fornuftige i reality-storfamilien . Deltakerne opplever norsk natur og får testet seg psykisk og fysisk. Vel, sistnevnte får forsåvidt gjengen i Paradise Hotell også, men…Nei, ikke noe mer å si om den saken.

Ei god venninne – Hanne – bød ved en anledning på kaffe da jeg var hjemme i Øyer. Og da vi skulle til å “skilles” for den gang, kom det: “Mari, i morgen er det søknadsfrist på 71° nord. Du mååå jo bare melde deg på – du passer perfekt!” Hmm, jo, takk for komplimentet. Jeg antar at hun – etter 26 års bekjentskap (ja, for vi er jo så og si født oppå hverandre) – kjenner til sider som hyperaktivitet, actiontrang og ekstrem friluftsglede. Og personlig har jeg ikke sett én eneste hel episode av programmet tidligere i løpet av de 11. sesongene som har gått. Burde kanskje ikke si det, men jeg ser ikke mye på tv. Det jeg derimot har sett, har gitt meg følgende tanker: Jeg vil gjøre det der! Jeg vil oppleve Norge på langs! Jeg vil utfordre meg sjøl!  Men akkurat disse tankene delte jeg tydeligvis med flere. 2500 søkere til årets sesong- og blant dem 12 deltakere. Jada, her gjelder det å være kreativ i søknadsprosessen. (Kanskje dere får noen utdrag av den seinere…)

Jeg er ikke overtroisk, men heller realistisk. Og min fatteevne tilsier at det var moro å formulere en fargeglad, bilderik og fengende søknadstekst – og vel verdt de timene foran pc’en. Men at det skulle føre noe sted, det blir som å skrive eventyr, tenkte jeg. Men eventyr liker vi, jo. Men vi tror ikke på dem. Da casting-gjengen ringte meg en dag før påske og bad meg komme på intervju, var det ikke mye ro i rævva til frøken Wedum. Rett opp og ned som en flaggstang, sprettball. Et kick bare det. For å gjøre historien kort (altfor lang allerede), så ble det glis, videointervju, nerver, nerver igjen, og så: CASTING-HELG på Hove sammen med vel 38 andre heldige utvalgte. Og hvordan jeg – etter tre dager med mildt sagt helvete – slapp gjennom det bittelille nåløyet om å bli én av de 12 deltakerne – det har jeg ikke peiling på. Ok, for å mette litt av nysgjerrigheten, sverger jeg til tidenes klisjé: “E va bærre me sjøl.”

Én ting er i hvert fall sikkert; jeg synes det er teit å grine på tv. Og det første jeg gjorde da Tom Stiansen  ropte opp navnet mitt der på Hove – ja, det var å tømme alle tårekanaler – og der var det fulle magasin! Heldigvis ble ikke dette så fremtredene under årets 1.episode. Men da er det sagt: Jeg grein og grein og grein. Av ren og skjær glede. Fordi jeg sto foran mitt livs eventyr i norsk natur som den kvinnelige Askeladden. Og hvor lang den ble, denne vandringen gjennom kongeriket – det får du ikke vite her. Men, følg med – for: Snipp snapp snute, eventyret er ikke ute.

Følg med på TV Norge mandager kl. 20.30.

Del på:
  • Facebook
  • Twitter

One thought on “Realitykjendis – jeg?

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *